Urfolksrettigheter

KRONIKK | Øyvind Ravna

Det er stadig noen som lurer på hvorfor samer skal ha rett til naturressursene. De fortjener et svar.

I forbindelse med at Universitet i Tromsø – Norges arktiske universitet fyller 50 år er jeg blitt utfordret på disse høyst relevante spørsmålene. Mange vil nok hevde at svaret er opplagt, mens andre vil mene at dette ikke er noe landet bør bruke ressurser på.  Går vi til pensumlitteraturen i faget samerett på UiT, boka Samerett av Susann Skogvang, stilles det opp fire grunner for hvorfor samiske rettigheter bør ivaretas. Selv om dette nødvendigvis ikke er en utfyllende begrunnelse, er det et nyttig utgangspunkt.

Øyvind Ravna
Foto: Øyvind Ravna

Moralsk og politisk ansvar

En første begrunnelse ligger i et statlig ønske om å gjøre opp for gammel urett, nærmere bestemt fornorskingspolitikken. Den ga seg ikke bare utslag i at samisk språk ble marginalisert, fra 1902 til 1965 innebar den at staten bare kunne selge jord til norske borgere «som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytter det til daglig brug». Dette var jord som inntil midten av 1800-tallet ikke engang var betraktet som statens jord.

For det andre begrunnes det i behovet for å bevare og utvikle et kulturelt mangfold i Norge. Det innbefatter vern av språk og kultur til urfolk og nasjonale minoriteter. En tredje begrunnelse ligger i fortsettelsen av den forrige, at det er «nødvendig med særrettigheter for å oppnå reell likestilling» mellom folkegrupper, noe som også er den folkerettslige begrunnelsen for et minoritetsvern og som kommer til uttrykk i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27En fjerde grunn ligger også i folkeretten og er at urfolk er egne folk med rett til selvbestemmelse.

Begrunnelsene er som nevnt gode utgangspunkter. Norge har utvilsomt en moralsk forpliktelse etter over 100 år med fornorskning. Kulturelt mangfold er etter de flestes mening en verdi for samfunnet, og etnisk og språklig likestilling er noe Norge har forpliktet seg til etter internasjonal rett. At urfolk har rett til selvbestemmelse fremgår av FNs erklæring om urfolks rettigheter (art. 3), som Norge gikk i front for at FN skulle vedta, og som om lag 150 land i dag står bak. I regjeringene i de Nordiske landenes utkast til Nordisk samekonvensjon fra i januar 2017 er det for øvrig enighet om at «Det samiske folket har rett til selvbestemmelse».

Kongeriket Norge er grunnet på territoriet til to folk

Det er imidlertid én begrunnelse for hvorfor same- og urfolksrett er viktig som ikke kommer klart fram blant de fire punktene ovenfor, og som etter mitt skjønn bør tydeliggjøres. Det er at kongeriket Norge er grunnet på territoriet til to folk, noe som ble erkjent av HM kong Harald da han åpnet det tredje Sametinget i 1997. Senere er det gjentatt av landets regjering som et viktig grunnlag for landets samepolitikk. Begge folkene som har vært i landet siden før dets grenser ble trukket, har rett til å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Og da må det rettslig regulering til, da minoritetsfolket, i kraft av sitt antall, ikke vil være i stand til å ivareta sin kultur, språk og samfunnsliv ad demokratisk vei på lik linje med majoritetsfolket. I dette ligger kjernen av sameretten som fag, lovreglene som verner samisk kultur og landrettigheter, og det faktum at UiT har hatt samerett som fag i over 30 år.

Grunnleggende samisk rettsvern utfordres

Enkelte vil si at samene har fått det de måtte ha krav på av rettigheter og rettsvern og at storsamfunnet nå bør sette foten ned for ytterligere krav. Realiteten er at mye av det som ble oppnådd fram til starten på 2000-tallet slik som sameloven, ILO-konvensjon nr. 169 og finnmarksloven, i dag utfordres. I 2011 foreslo for eksempel FrP i Stortinget at Norge skal tre ut av ILO-samarbeidet, legge ned Sametinget, avskaffe finnmarksloven og avvikle ordninga med samisk språkforvaltningsområde.

Norge har utvilsomt en moralsk forpliktelse etter over 100 år med fornorskning. Kulturelt mangfold er etter de flestes mening en verdi for samfunnet, og etnisk og språklig likestilling er noe Norge har forpliktet seg til etter internasjonal rett.

Rettsavklaringsprosessen i Finnmark, som er Norges bidrag til å oppfylle ILO-169s krav om anerkjennelse av urfolks landrettigheter, har til tross for at Finnmarksloven slår fast at «Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark», etter ti år ikke avdekket en kvadratmeter med kollektivt eid samisk land.

Finnmarkseiendommen (FeFo), som skulle bidra til «et historisk skifte over til lokal styring» med «en ny grunnforvaltning der finnmarkingene selv får eierrådigheten … mens staten trekker seg ut av grunneierrollen i Finnmark» er i stedet blitt en organisasjon som ikke skiller seg vesentlig fra sin forgjenger Statskog og som er motpart til folk i Finnmark i mange saker.  FeFo, som skal ivareta samisk selvråderett, kvier seg heller ikke for å prosedere i strid med samiske interesser eller argumenterer mot FNs spesialrapportør i spørsmål av viktighet for samene – fremfor å ta rapportørens råd til etterretning.

Innen reindriften forsvant en betydelig del av det indre selvstyret da områdestyrene ble avviklet i 2014, noe som åpnet for krevende reduksjonsvedtak i reintall, også når det gjaldt reineiere i oppstartsfasen med små flokker. Nylig så vi resultatet av dette i Høyesterett, hvor domstolens flertall ikke fant at en 40-prosents reduksjon for en siidaandel med 116 rein, var i strid med retten til å utøve egen kultur. Denne saken er for øvrig bare en del av et bilde som viser at viktige samiske spørsmål blir flyttet fra de politiske arenaer over til domstolene; i 2017 ble hele tre samerettslige saker behandlet av høyesterett.

Alt dette tilsier at same- og urfolksrett er viktig og at det fortsatt trengs målrettet arbeid for å ivareta samenes rett til land, vann og naturressursene. At noen fortsatt vil mene – stikk i strid med Storting, regjering og Høyesterett – at samene ikke er urfolk og at det ikke er behov for verken samerett som fag eller å ivareta samisk språk, kultur og samfunnsliv – får så være sin sak. Det understreker bare betydningen av fagets og rettsvernets viktighet.

***

Hør mer om forskningen til Øyvind Ravna i UiTs forskningspodcast «Observatoriet».