ILO-konvensjon nr. 169

I gårsdagen debattspalte i Nordlys påstår leder av Etnisk og demokratisk likeverd, Jarl Torfinn Hellesvik at jeg har misforstått hvem ILO-konvensjon nr. 169 er ment å gjelde for. Mer konkret kritiserer han meg for ikke å ha skjønt at betegnelsene stammefolk og urfolk, omtalt i henholdsvis ILO 169 art. 1 (1) a og art. 1 (1) b er myntet på de samme folkegruppene.

Selv om jeg vet at verken dette eller tidligere innlegg vektlegges av Jarl Torfinn og hans likesinnede, vil jeg takke han for denne muligheten til å bringe ut kunnskap om same- og folkerett til Nordlys’ øvrige lesere. Samtidig vil jeg annonsere det er mitt siste innlegg i denne debatten; ikke fordi slik debatt ikke er interessant og givende, men fordi jeg har visse andre forpliktelser overfor min arbeidsgiver, og fordi det kan være greit å bruke fritiden på annet enn å svare Jarl Torfinn og hans kampfeller.

Sammenhengen mellom ILO 107 og ILO 169 kan sikkert betraktes på flere måter. Måten Jarl Torfinn gjør det på, ville neppe stått til verken laud eller haud ved eksamen i juridisk grunnfag, men helst blitt bedømt som immaturus. ILO 107 har som jeg redegjorde for i min kronikk ILO 169 gjelder for samer i Troms og Finnmark, et ganske annet formål enn ILO 169. Av dens undertittel, ”Protection and Integration of Indigenous and Other Tribal and Semi-Tribal Populations” framgår det at ILO 107 har en integrerings- og assimileringsmålsetting Norge allerede i 1957 hadde forlatt.

ILO 169 bygger derimot på erkjennelsen av behov for en ny internasjonal rettsstandard, noe som framgår av dens fortale. Denne standarden innebærer at urfolk og stammefolks levemåter, tradisjoner og rettssystemer skal anerkjennes. ILO 169 har også et uttrykt mål om at urfolk og stammefolk skal gis grunnlag for fortsatt eksistens som folk med egen identitet, egne kulturer og tradisjoner – altså ikke assimileres inn i majoritetskulturen. Dette har Norge sluttet seg til da lander ratifiserte konvensjonen i 1990.

Norge har derimot ikke, som alt sagt, ratifisert ILO 107. Dermed er den ikke gjeldende rett i Norge. At Jarl Torfinn bruker et konvensjon som aldri har vært gjeldende rett i Norge og ikke engang kan ratifiseres lenger, for å tolke en langt yngre, ratifisert konvensjon, som dermed er gjeldende rett, fremstår som høyst forfeilet, rettskildemessig og metodisk. For ordens skyld tas det med at ILO 169 fortsatt er åpen for ratifisering og at den har fått styrket betydning etter at Norge og 146 andre land har sluttet seg til FNs erklæring om urfolks rettigheter fra 2007 (i norsk oversettelse her).

Internasjonale traktater skal fortolkes i god tro i tråd med den ordinære betydning som bør tillegges traktatens ordlyd, sett i sin sammenheng og i lys av traktatens gjenstand og formål, jf. Wien-konvensjon om traktatretten art. 31. Den tolkning Jarl Torfinn og hans meningsfelle Kjell B Mortensen nytter, er langt unna dette. De som måtte være i tvil om ILO 169 i art 1 (1) omtaler to forskjellige grupper av folk, henholdsvis i art 1 (1) a og 1 (1) b, kan igjen se på artikkelen her og selv forsøke å lese den slik Wien-konvensjonen sier at traktater skal leses.

De som ennå etter det måtte være i tvil, kan slå opp i Indigenous & Tribal Peoples’ Rights in Practice – med undertittel A Guide to ILO Convention No. 169, som Jarl Torfinn velvillig har heftet et bilde av ved hans kronikk. Denne boka er utgitt av International Labour Standards Department på bakgrunn av et arbeidet fra en bredt sammensatt gruppe av ILO-eksperter, urfolksorganisasjoner og forskere; altså folk som har de beste forutsetninger for å tolke konvensjonen. Slår man opp på s. 9 og leser nederst på siden, bør til og med Jarl Torfinn kunne innrømme at det er snakk om to forskjellige grupperinger folk.

Helt til slutt vil jeg nevne at jeg håper å slippe og se Carsten Smiths uttalelse om hva ILO 107 regulerer, bli brukt på den måten Jarl Torfinn gjør. Det er omtrent like lite pent som måten hans meningsfelle Knut Skog ilegger avdøde professor Tønnesen uhederlige hensikter eller beskylder professorene Bjørnar Olsen og Lars-Ivar Hansen for udugelighet.

***

(Kronikken har vært publisert i Nordlys 28. april 2017.)

***

Denne artikkelen er en del av følgende serie av debattinnlegg:

Urfolk i Norge

ILO 169 gjelder for samer i Troms og Finnmark – og øvrige steder i landet

ILO-konvensjon nr. 169 – et siste innspill til avklaring